Joda, joda. Dette er en film du på mange måter har sett før. Og, ja; den er akkurat så full av nøkkel-øyeblikk, emosjonsdryppende musikk og 'overraskelser' slike filmer pleier å være. Og som om ikke dette er nok, forteller The Blind Side historien om hvordan en velstående, hvit familiemor forandret livet til en fattig, afro-amerikansk fosterhjemsgutt. En religiøs og republikansk, velstående, hvit familiemor, for sikkerhets skyld.
Som en ateistisk, liberal og sakkarinintolerant filmmann, burde jeg hate denne filmen. I hvert fall mislike den sterkt. Men jeg gjør ikke det. Faktisk liker jeg den, og synes at Sandra Bullock gjør en fantastisk jobb i rollen som Leigh Anne Touhy, the gun packing, fast talking, know-it-all with a heart of gold. Som er gift med en mann som, når han blir spurt om han lover henne å tenke på noe - ikke å si ja med en gang, men i alle fall å tenke på det - så inderlig vel vet at hans kone allerede har bestemt seg, at han med en slags oppgitt, avvæpnet (og avvæpnende) kjærlighet i stemmen svarer: Is there a difference?
Ganske mange kommentatorer har gjort det til et poeng at vi ikke bare har sett denne type triumph through adversity-sportsfilmer før, men at vi dessuten bør være særdeles skeptiske til filmer som perpetuerer forestillingen om at den eneste måten fattige og uheldigstilte afro-amerikanere kan komme seg opp og frem, er gjennom hjelp fra godhjertede og bedrestilte hvite. Og det er jeg enig i. Poenget er imidlertid at denne filmens fokus på småtingene, på varmen innad i Touhy-familien, og også på de mindre heldige effektene av deres engasjement i unge Michaels liv, fratar den nettopp det gufne, nedlatende og kunstig hjertevarme aspektet slike filmer vanligvis belemres med. (Religionen deres blir sjeldnere enn sjeldent nevnt, og deres politiske tilhørighet dukker opp kun to ganger, og da som punchlines i vitser, så selv om regissør John Lee Hancock (screenwriter for Clint Eastwood) ikke alltid er like lett på labben, er han heller ikke klumsete.)
I stedet blir The Blind Side alt annet enn en propaganda-trip, og snarere en varmende, morsom og oppløftende - om enn klisjérik - filmopplevelse, med veldig mye godt skuespill. Fra så godt som alle involverte. Sandra Bullock er riktignok i en klasse for seg, og intet mindre enn uimotsåelig som den insisterende bulldoserdamen, som hele tiden er sååå langt i fra å være helt forjævlig irriterende - men som takket være ett eller annet udefinerbart, formildende element, gjør at man beundrer henne i stedet. Og Quinton Aaron i rollen som Michael, gutten Touhy-familien adopterer, viser (litt irriterende) sakte, men sikkert, at han har mye å by på også han. Så når filmen er over, og bilder av menneskene, hvis historie filmen er basert på, begynner å rulle over lerretet - og du skjønner at dette ikke er en vanlig 'basert på en sann historie'-film, men en film om noe som faktisk skjedde, med mennesker som fortsatt lever (og spiller pro football) - da kjenner du kanskje god-følelsen bre seg enda litt lenger.
The Blind Side har premiere fredag 12. mars og kan sees på Colosseum 3, Ringen 3, Saga 4 og Vika 2.
|