Ken Loach er trolig den britiske regissør som (sammen med Mike Leigh) er best kjent for sitt eksemplarisk gode grep om sin tids arbeiderklasse-/sosialrealisme, og står bl.a. bak prisvinnende klassikere som Raining Stones, Ladybird, ladybird, My Name is Joe, The Wind that Shakes the Barley. Ingen av disse er imidlertid særlig lette i tonen, noe som dessverre har latt seg gjenspeile i salgstallene.
Nå er han imidlertid ute med en film så velspilt, fin, artig, original og bevegende at den fort kan komme til å matche gjennonbruddsfilmen, Kes. Looking for Eric er nemlig historien om den middeladrende Manchesterpostmannen Eric Bishop (Steve Evets, the Fall-fans!), og hans mange problem med ekskoner, stesønner, psykogansters, marihuanainntak og angstanfall. Brått dukker imidlertid Eric Cantona opp i stuen, og begynner å gi råd. Fornuftige råd, som gjør at post-Eric så smått klarer å begynne å nærme seg livet på en fornuftig måte igjen.
Fotball-Eric er nemlig legemliggjørelsen av post-Erics opplevelse av å være lykkelig. Eller, for å si det på en annen (bedre) måte: post-Eric har ikke vært ordentlig glad siden han var på Old Trafford og så King Cantona score og regjere for United. Men det er lenge siden nå, og hverdagen i dag består stort sett av to feilslåtte ekteskap; med datter og datterdatter fra det første og to stesønner fra det andre. Pluss to ekskoner han ikke har kontakt med. Inntil han plutselig må forholde seg til den første, pga. datterens barnevaktforespørsler. Og da topper alt seg. Post-Eric går på en smell, gutta på jobben må tre støttende til, fotball-Erics råd må følges, koner og gangstere må konfronteres - og post-Erics gamle jeg må gjenfinnes.
Som man kanskje ser, er en film som bl.a. inkluderer en tjallrøkende Cantona i terapi-samtaler med en nedkjørt postmann, ikke nødvendigvis like så sedvanlig opptatt av realisme som Loach's tidligere filmer. Men takket være eksellent skuespill, gullgodt manus og fine filmatiske grep, fungerer det likevel. Inntil tredje akt, i hvert fall. Da går filmen litt overboard, blir litt for populistisk og mister det (tross alt) grep den hadde om både virkelighet og publikum. Heldigvis hentes det hele inn mot slutten, og sjansene for at man forlater kinosalen med et smil om munnen - og kanskje tilogmed minnet om en liten klump i halsen og tilløp til tårer i øyenkroken - er så absolutt til stede.
Looking for Eric har premiere fredag 16. oktober, men ManU-fans bør vite at Cantona kun har en liten rolle.
|